Jeg suser forbi dette landskapet på vei til kameratens hytte et stykke inne i fjellheimen i Hemsedal et sted der en kald øl og mat venter på bordet etter en lang kjøretur. Brygget får nok bare vente, jeg bare MÅ få fanget dette øyeblikket, dette er min eneste mulighet. Jeg kikker kjapt i speilene og heldigvis finnes det ingen biler bak meg, jeg setter foten hardt på bremsen og rygger raskt tilbake til akkurat dette punktet. Jeg slukker tenningen, nærmest velter ut av bilen og jeg har nå bare ikke tid til å dra frem stativet, for lyset kan forsvinne når som helst nå. Stillheten overrasker meg litt etter timer med kjørestøy og man kan høre litt fjellvind og litt prating som kommer og avtar i det fjerne. Varmen fra sola tar i kinnet, jeg løfter opp det kalde magnesium- huset opp mot ansiktet på standplass og skyter dette mens solen var på sitt vakreste rett før den forsvant ned bak fjellryggen på motsatt side. Den tynne, friske og rene luften gir samtidig en indre ro og et sterkt inntrykk av et nydelig stykke landskap som jeg akkurat nå bare står og betrakter i et lite hjørne av et lite stykke Norge mens solen sakte men sikkert går ned bak fjellet.